case-law, lady justice, justice

Befolkningen kan kreve lukka anlegg

I et innlegg i Nordlys den 3.11.2020 svarer fylkesråd Karin Eriksen (SP) Ståle Petter Fremnesvik (28.10.2020) fra Naturvernforbundet. Eriksen utviser en form for maktarroganse som man vanligvis ikke forbinder med Senterpartiet. Saken gjelder rekordåret 2020 mht. ILA-smitte (Infeksiøs lakseanemi) i oppdrettsanleggene. Etter hennes oppfatning skyldes kritikken mot fylkestingspolitikerne «misforståelser og manglende innsikt på området». Eriksen skriver at «Fylkeskommunen er enig i at sykdomssituasjonen er alvorlig, men dette er forhold som ligger utenfor vår jurisdiksjon».

Tildeling av oppdrettstillatelser og økning av antall tonn biomasse i tillatelsene handler ikke om «jurisdiksjon». En oppdrettstillatelse gir fritak fra et generelt forbud mot etablering av akvakultur. Her er det klare likhetstrekk med merkantilistiske ordninger som var vanlig i tiden før liberalismens inntog på slutten av syttenhundretallet (Dag Michalsen, Rett 2011 s. 250). Spørsmålet er hvem som skal få tildelt et privilegium som ellers er forbudt. Grunnen til at ordningene fremdeles er i bruk er at det kan stilles vilkår forbundet med slike tildelinger. Slike vilkår avgjøres i dag av de folkevalgte på vegne av befolkningen. At det kan stilles vilkår forbundet med slike tillatelser er rettslig ubestridt.

Spørsmålet er særlig interessant for Tromsø-regionen da kommunene Karlsøy, Balsfjord og Tromsø skal vedta ny kystsoneplan i 2021. Et hovedspørsmålene lokalt er hvorvidt kommunene skal stille krav om utslippshåndtering og en form for avgrensning mellom merdene som kan begrense utslippene og redusere risikoen for smitte. Dette er først og fremst et politisk spørsmål som borgerne må ta stilling til gjennom sine representanter i kommunestyrene.

Eriksen mener at det ikke finnes hjemmel i lov for å stille krav om «lukket anleggsteknologi» og gjentar dette i Nordlys 10.november. Begrensninger i utslipp fra merdene går gjerne under parolen «lukka anlegg», men slike vedtak trenger ikke knyttes til en bestemt teknologi så lenge vilkårene innfris. Konkurranse om teknologisk utvikling er ikke det samme som krav til en bestemt type teknologi. Mer moderne teknologi kan imidlertid kreve andre arealer enn oppdrett som ikke håndterer utslipp eller har avgrensninger som begrenser smittefare. Det skulle bare mangle at man nasjonalt eller enkelte steder lokalt bidrar til forutsigbarhet for selskap som vil satse på det som ser ut til å være fremtidens oppdrettsteknologi. Det finnes allerede slik teknologi i drift (se akvafuture.com).

Det kan virke som Eriksen har tilsluttet seg en konstruksjon som i praksis vil frata fylkeskommunen alle demokratiske virkemidler i tildelingssakene som de er satt til å behandle. Konstruksjonen reduserer fylkeskommunen til regjeringens administrasjon. Dette står i motsetning til det primære formålet som er å «legge til rette for det lokale folkestyret og et sterkt og representativt lokaldemokrati med aktiv innbyggerdeltakelse» jf. Kommuneloven § 1-1.

«Begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov» jf. § 2-1. Det som er igjen av restkompetanse ligger til kommunen og fylkeskommunen. Kommunestyret og fylkestinget er øverste organ i kommune og fylke jf. § 5-3. Spørsmålet er derfor hva som er fratatt lokaldemokratiet av selvbestemmelse i sakene som behandles. Dersom staten har strippet fylkestinget for all innflytelse bør dette være et kjernespørsmål for Senterpartiet. Det er med andre ord ingen grunn til å latterliggjøre engasjerte borgere som etterspør engasjement fra de folkevalgte.

Det medfører heller ikke riktighet at akvakulturloven overlater alle spørsmål til fagmyndighetene i sektorlovgivninger (som bare er ett av vilkårene jf. Akvakulturloven § 6 d). At tildelingen skal være «miljømessig forsvarlig» er et selvstendig vilkår jf. § 6 a). Tildelingen skal heller ikke være i strid med kommunens kystsoneplan jf. § 15 a) jf. § 6 b). Vilkårene som nevnes er ikke uttømmende.

Kommunenes styringsplikt finner en regler om i Plan- og bygningsloven § 12-5. Det «skal [] utarbeides arealformål i reguleringsplanen» som i «nødvendig utstrekning» gjelder «bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone» herunder områder for «akvakultur» jf. Plan- og bygningsloven § 12-5 punkt 6.

Jeg minner Eriksen om at det står «skal» og ikke «kan». Dersom Eriksen mener at kommunen ikke kan etablere krav om slik plan for akvakulturanlegg bes det om at hun redegjør for hvilke rettskilder hun (og hennes fagfolk) bygger dette på.

I Norge skal lokalt engasjement ha betydning for hvordan våre nærområder benyttes. Dersom en kommune eller fylkeskommune mener noe, betyr det noe. Også fagmyndigheter kan legge vekt på relevant lokalt engasjement (se LH-2014-81013).

Hvorvidt man i de folkevalgte organer ivaretar borgernes bestemmelsesrett er et politisk spørsmål. Andre eksempler på lignende tilfeller er sammenslåingen av Troms og Finnmark hvor Finnmark ikke var hørt i den grad inndelingslova krever (Eivind Smith, 2018). Mest kjent er imidlertid ACER saken hvor spørsmålet er om suverenitetsavståelsen er til EU er i strid med de nasjonale rammene i Grunnloven. Eriksen sier at Naturvernforbundet kan ta kontakt med fylkesrådets fagfolk i spørsmål som gjelder tildelinger i våre kystområder. Kanskje vi samtidig skal ta kontakt med regjeringens fagfolk i spørsmål som gjelder tildelinger av suverenitet til EU?

Når vår politiske ledelse i fullt alvor hevder at miljøstatusen i lokaliteter med ILA-smitte må betegnes som «meget god (som er beste tilstand)» så er det mer en tilstandsrapport på ledelsens oppfatning enn det er på levevilkårene for laksen. Det er åpenbart ikke den gode miljøstatus som har trigget viruset, men systemsvikt. Tiden er overmoden for å få oppdrettet ut av «steinaldermetodene» og over i moderne lengdeløpsrenner og lukkede anlegg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Rull til toppen