Hva betyr det at fisken eies av folket?

Det betyr at ingen ny rettsakt har opphevet gammel rett. Tusen år med sedvane vekslet med lovgivning gir innhold til normer som har betydning for hvordan felles rett til havet skal forstås.

Kystfolkets rettigheter til å tjene og livnære seg av havet har nær sammenheng med normene som gjelder i dag. Den lovstridige praktiseringen av fiskerilovgivningen fra skiftende regjeringer truer kystens rettigheter som er etablert over lang tid.

Det er ikke bare i nyere tid at kystfolkets rett til havet har vært truet. Både Konge/stat og private har tidligere prøvd å tilegne seg allmenningen til havs.

I sin tid ga Vikingkongen Øystein alle fiskegaver så vel til fiskeværene og fiskeplassene i «rettarbot» til «háleygium óllum» (alle hålogalendinger),- unntatt “fim fisca” (dvs. land-varda) av hver fangst.

Allmenningen ble gitt tilbake til kyst-folket, men det ble innført en skatt som skulle betales i tørrfisk. Gavebrevet skulle bøte på gammel urett. 

Bestemmelsen er inntatt i Frostatingsloven XVI, kap. 2 en gang før 1274 da Magnus Lagabøter gav sin landslov: 

“dessa rèttarbòt hafa konungar gefit hàleygium öllum. at eru fiscigiafir allar bædi af nesium öllum oc af öllum fiskistö­dum. fyrir utan at er menn hafa gefit konungi .V. [fem] fisca dat scal kverr madr fà er i fisci er i Vàgum.”  (Frostatingsloven XVI,kap. 2 uthevet her). 

Befolkningen skulle få ha alle allmenninger – dvs. både de ytre (fiskeplassene) og de øvre (skogen) så fri som de hadde vært i “Hellig-Olavs dage” ( Ørebech 1992)

 

 

Foto: Kunstsamlinga ved Nordlandsmuset 

“Fisket er kystfolkets rettighet og ikke kun tålt bruk eller alminnelig handlefrihet. Fiskeretten i Finnmark er lovfestet (kgl.res. av 27. mai 1775). Fisket i Hålogaland (d.v.s. Nordland og Troms) har sitt utgangspunkt i gavebrevet av 1107 (réttarbót). 

 

Etter at NL 3-12-1 ble opphevet, er hålogalendingenes rett til fiske sedvanerettslig fastslått.

 

Hensikten med bestemmelsen var «å skape orden ved fordeling av godene. Man respekterer gamle sedvaner og gammel bruk». Et grunnleggende prinsipp i allmenningsretten er jevnlikhet (jafnheimild) for alle brukere i allmenningen” (Ørebech 2007)

Kirsti Strøm Bull viser i boken Kystfisket i Finnmark til at selv om det fra sentralmyndighetenes side var en forestilling om at det forelå fritt fiske kunne den lokale oppfatning være en annen (side 18). Strøm Bull skiver også om hvordan konflikter mellom lokale og besøkende er blitt løst gjennom reguleringer helt fra 1700 tallet. 

Strøm Bull viser hvordan Norsk rettsteori skiller seg fra rettsteori som er utviklet basert på romerrettens lære om fri ferdsel på “åpent hav”.

Fri tilgang betyr ikke at havet ligger åpent for privat eierskap.

Heller ikke romerretten trenger å tale for en type “fri ferdsel” på bekostning av kystfolkets rett. Hugo Grotius behandler retten til fiske gjennom tolkning av romerretten:

«Fri bruk av havet må tillates i den grad det ikke hindrer den frie bruk: Havet kan følgelig overhodet ikke tilhøre noen, for naturen ikke bare tillater, men befaler at det er felles bruk, ja dette gjelder også for strandbredden – likevel med følgende kvalifikasjon: Blant det som naturen tillater at tas i besittelse av noen, så tilhører slike ting vedkommende så langt besittelsen ikke skader den frie bruk» (Hugo Grotius, Marie Liberum – Det frie hav  s.99) 

Fri bruk som ikke hindrer annen fri bruk er grunntanken i motstanden i datidens privilegiepolitikk.

Om retten til fisket i romereten uttrykker Hugo Groutus videre at fri bruk ikke måtte gå på bekostning av kystfolkets rett: «Imidlertid var også denne formen for å ta noe i besittelse ikke underlagt færre restriksjoner enn når privatpersoner tok noe i besittelse, slik at enhver besittelse ikke kunne ha større rekkevidde enn det som var forenelig med den retten alle hadde i henhold til folkenes rett. Derfor kunne ingen bli nektet tilgang til strandbredden av det romerske folk, ei heller å henge opp garn eller gjøre andre ting, og det som alle mennesker engang ville at skulle være tillat for alltid». (Hugo Grotius, Marie Liberum – Det frie hav  s.101) 

Det er «folkenes rett» som er det sentrale. Det er felleskapets rett!

Hugo Grotius Av Michiel Jansz.

Foto: Anders Beer Wilse. Norsk Folkemuseum/Nasjonalbiblioteket. 

Fisket i Finnmark tilhører Finnmarks befolkning i fellesskap jf. Kongelig Resoltion 27.mai 1775

Reguleringene handler om å bidra til å unngå konflikter og ivareta fellesskapets rett på en god måte hvor kystens rettigheter til havet blir ivaretatt. Dagens reguleringer inneholder de samme hensyn hvor langsiktig bruk av havet og en bærekraftig verdiskapning skal ligge til grunn for skiftende regjeringers praktisering av regelverket til havs.

Rettshistorien og gammel sedvaneretten er viktig ved tolkningen av Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova):

Da staten ga bort jord i Finnmark på slutten av syttenhundretallet ble det vedtatt lov for å verne allmenningsretten og felles bruk

På slutten av syttenhundretallet allmenningsretten innført i Kongelig Resolution 27.mai 1775 ang. Jorddelingen i Finnmarken Udvisning og Skyldlægning sammesteds. § 6 i resolusjonen er ikke opphevet og står enda i lovsamlingen:

«De Herligheder, som hidindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskerie i Havet og de store Elve, samt Landings-Steder og deslige, forblive fremdeles til saadan almindelig Brug».

At utganspunkt er at kysten har rettigheter til «Fiskerie i Havet» gjelder ikke bare i Finnmark men også i resten av Norge. Kystfolkets rettigheter er nedfelt i enkeltregler og i formålsparagrafene til både havressurslova og deltakerloven.

§ 2

"Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg"

Grunnregelen som er skrevet inn i havressurslova § 2 angir mer enn bare felles rett. Ingen kvote i dagens «ytre allmenning» kan tildeles uten at det er i henhold til fiskerilovgivningen. Det betyr at havressurslova § 2 også innebærer et vern mot at kongen/staten har eierskap i ressursene (i vill tilstand). Det betyr også at ingen reder kan eie fisken før den er fanget (kvoter). Her er det helt nødvendig at befolkningen til enhver tid passer på at de konstituerte statsmakter forstår hva felles rett innebærer.

Det er den «naturlige språklige forståelse» som skal danne utgangspunktet for hva havressursloven § 2 betyr. Det vil si at utgangspunktet er nettopp det en samfunnsborger kan forstå når vedkommende leser bestemmelsen. Her må jeg medgi at mange jurister svikter ved fastleggingen av felles rettigheter. Det er nok flere grunner til det. En av grunnene kan være at det ikke er penger å tjene på å hevde felles eiendom. Saker som havner for retten, er hovedsakelig når privates eiendom er truet.

Selv om det foreløpig ikke er den store juridisk interesse for felles eiendomsrett er det ingen grunn til å oppgi retten av denne grunn. Loven skal danne utgangspunktet for fastleggingen av innholdet i havressurslova § 2. Her er ordlyden at «[d]ei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Min forståelse av ordlyden er at det er tale om et felles eierskap til fiskeriressursene. Eiendomsrett har en positiv og en negativ side. Det er den negative siden av eiendomsretten som her har betydning. I det ligger en begrensning i andres rett til å disponere over eiendommen (som eier). En annen innfallsvinkel på samme rett er at «Ingen eier fisken. Den er eierløs, inntil den fanges» slik som advokat Brynjar Østgård skriver i Nordlys 2. februar 2015. Om man velger den ene eller andre måten å se det på er ikke viktig. Poenget er at verken private eller staten eier fisken i «vill tilstand». Det kreves derfor lovgivning for å håndtere begrensninger i adgangen til å høste av havet (høyhetsrett).

Det jeg kaller den negative siden av eiendomsretten utdypes i forarbeidene (spesialmotivene s. 178) til havressurslova §2: «Føresegna etablerer ikkje statleg eigedomsrett til ressursane i juridisk forstand, men uttrykkjer fellesskapet sin rett til ressursane i motsetnad til ein privateigd ressurs». I denne setningen poengteres to ting. Det ene er at staten ikke har juridisk eiendomsrett til ressursen. Det andre er at private ikke kan disponere som eier over ressursen.

Det forelå i det opprinnelige forslaget til ny Lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (§ 1-5) et forslag om statlig eiendomsrett. En etablering av statlig eiendomsrett ville være å gå bort fra forutsetningen i deltakerloven (1999): «Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller selskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket» (innst.O.nr.38 (1998-1999) og (Innst.O.nr.73 (2000-2001).

Forslaget om statlig eiendomsrett møtte stor motstand (se punkt 4.3 i Ot.prp.nr.20 (2007-2008)). Forarbeidene inneholder både historien og begrunnelsen for hvorfor man valgte å skrive inn (kodifisere) «[d]ei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Departementet begrunnet også forslaget til ny bestemmelse med at Fiskerlaget i sin høringsuttalelse påsto at den uformelle handelen med kvoter innebar at fremtidige kvotevedtak var blitt private rettigheter: «For å klargjere situasjonen, meiner departementet det på denne bakgrunn er tenleg at den nye havressurslova slår fast at dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg» (se side 42).

Bidra i forumet!

Forum for jurister og juss-studenter